Her hos oss tar det litt tid før en del av pelargoniene er på sitt fineste, men vi har ikke ventet for gjeves.
Gibbosina purple (over) er en nykommer av året. De blågrønne bladene er dekorative i seg selv, og nå har også de purpurfarede blomstene kommet. Om kvelden lukter de søtt av banan, akkurat som den gule slektningen p. Gibbosum. Gibbosina har stått ute siden begynnelsen av juni og har taklet den norske sommeren over all forventning.
Ofte er bladverket på pelargoniene nesten like dekorativt som blomstene. Ivory snow (over) er en delikat plante med hvite blomster og blad med lyse nyanser. Her har den utover sommeren fått selskap av en som gjør litt mer ut av seg.
Små blomster kan også være vakte. Mens bladene til P. Radens (over) minner mest om en flikete bregne, er blomstene rosa og sarte. Den lukter lett av peppermynte.
Hos den mer robuste Royal Oak er heller ikke blomstene så store, men den mørke fargen gjør mer ut av seg.
Angel Eyes (under) har et utseende som stråler, og den lille planten har holdt det gående med blomster i hele sommer. Dette er en englepelargonium, som opprinnelig ble dyrket fram som en krysning mellom engelsk pelargonium og villarten Pelargonium chrispum.
Til slutt gir jeg plass til to mørke tøffinger jeg også har skrevet om før. Både Springfiel Black og Lord Bute (under) er typer som trekker til seg oppmerksomheten og sjarmerer oss som ikke er så glade i rosa pasteller.
Tekst og foto: Kari K
