En fargesterk blikkbokshest og grå buddha var to av hageskulpturene jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Og det finnes neppe noen grenser for hva du kan sette i hagen, så lenge det ikke plager naboen.

I Kew Garden i London fant vi stor variasjon. Stilrene, slipte steinpyramider sto inne mellom plantene, og det fantes også kjegler og andre geometriske varianter. Legg også merke til plastpottene som er pyntet med strie og en enkel hygging.

Vil du få de forbipasserende til å kikke litt ekstra inn mellom buskene, kan du jo plassere en naken mann der. Med hatt på toppen blir det hele litt mer poetisk.

Mange planter er sin egen skulptur. Denne palmen har slått krøll på stammen og strutter med bladene.

Om nabolaget blir like glade for to lystige fugler i hagen er ikke helt sikkert. Men disse endene er i alle fall av det romantiske slaget som gir hverandre et nuss.

Du har kanskje også lyst til å lese: Hageskulpturer: Fra gnom til munk og hest i hissige farger.

Foto: Kari K.

Det ser nok litt pussig ut når to voksne folk ligger langflate på en vårbrun maiplen med nesene langt nede i hvitveis og akeleieknopper. Men skal du ha håp om å få noen karakteristiske portrett av vårens første blomster må du være villig til å åle litt rundt for å finne en god vinkel. Regnskurene i det siste har gjort flere av motivene litt mer spennende.

Hvitveisen dekker nå mange områder i hagen vår, og den får lov til å leve sitt eget liv til blomstene falmer og må vike for gressklipperen de fleste steder. I utkanten finnes det noen friområder der andre arter overtar etter hvert. Noen knopper er ekstra dekorative med noen dråper på. Så noe godt kommer det ut av ruskeværet.

Da vi tok over huset, arvet vi også en rad med knallrøde tulipaner langs veggen. De har stått der i nærmere 30 år og må klare seg selv. Som oftest er de i full blomst til 17. mai, men nå heier vi på knoppene som begynte å åpne seg i helga. Vi vet ennå ikke om det går bra denne gangen også.

Det er ikke alltid enkelt å finne nye vinkler på krokusen. Denne har været herjet litt med, og Per har latt støvbærerne få lov å være i fokus.

Ikke alle er så glade i gult. Hos oss er denne Maria Nøkkelblomen en av vårfavorittene. Bladene er lyst grågrønne  og stråler om kapp med de små blomstene som nå springer ut. Da får vi leve med at det er litt dårlig fart på andre vekster.

Foto: Per og Kari

Sist sommer svingte vi innom Holma Skogsträdgård, som ligger i Höör midt i Skåne. Jeg har aldri hatt så stor sans for et skarpt skille mellom en hage og naturen forøvrig, og her er dette satt i system.

Denne skogshagen ble anlagt i 2004. Den er ganske vill og frodig, og det prøves ut nye vekster og dyrkingsmetoder. Stier slynger seg mellom busker og trær, og du finner solbær, rips, bjørnebær og pærer mellom villblomster og rene kratt. På området er det også en bålplass og et malerisk tjern med trebrygge.

Da vi var påbesøk kom det klart fram at også en slik hage trenger en del pleie, skal ikke de sterkeste og kraftigste ta over styringen. Nå har skogträdgården fått sin egen venneforening som møtes en gang i måneden, gjør praktisk arbeid og lærer om hvordan denne dyrkingsmetoden fungerer. Det er mange planer for dette området.

Det koster ingen ting å rusle rundt og se seg om i skogshagen, men det var veldig stille der da vi var innom. Nå er flere nye prosjekt satt igang, og det kan bli spennende å følge utviklingen.

Kari K.

Akkurat nå har jeg begynt å lure på om det finnes grenser for å være våryr og ivrig. Bulmeurten (over) trodde jeg bare var kjent for sine særegne blomster, ikke svart magi. Og da jeg kikket opp i dorullkjernene for å sjekke at alle erteblomstene spiret, var det noe som ikke stemte. Bak radene av tynne spirer presset det seg opp noen tykke frøblad, som minnet litt om det første synet av solsikker. Kronert sto det med tusj på pappen, og jeg vet at jeg kjøpte frøpakken sammen med blomstererter fra Sverige.

Kronert, kronert. Jeg begynte å søke. Kronärt. Der skjedde det noe. Kronärtsskocka (Cynara scolymus). Det hjalp på hukommelsen. Sorten jeg har kjøpt fra Rara Vexter heter “Violet de Provence” og skal få lysende, purpurfiolette kronartisjokker. Det var nok derfor jeg falt for disse frøene slik rundt juletider. Nå får jeg tro at frøplantene som har det alt for trengt i dorullkjerner tåler å bli delt og plantet om.

“Giftig” sto det skrevet med svarte tusjbokstaver på den brune frøposen med bulmeurt (Hyoscyamus niger ). Jeg husker at jeg ga den et raskt bestillingsklikk fordi blomsten var så spesiell. Men jeg ante ikke hva slags historier en bulmeurt fører med seg og lover at jeg verken bruke den til svart magi eller hønsetyveri, ved å bedøve hønene med giften.

I en artikkel fra  Naturhistorisk museum sies det at det nesten oser middelaldersk mørkemakt ut den, og Wergeland skrev: ”… dens hæslige Lugt og Udseende synes noksom advarende til at gjøre den kjendelig som farlig Giftplante, da ingen indenlandsk Urt i den Grad har noget Modbydeligt ved sig…”

Jeg tror jeg må komme tilbake med flere skrekkhistorier, når dette monsteret vokser seg til. Den skal få stå i skjermet potte, så den ikke gjør skade.

Kari K.

Da ønsker vi alle en strålende 17. mai!

Denne blå anemonen som utfolder seg på trappa har en særegen sjarm. Bladene har silkeglans og fargen endrer seg hele tiden med lyset.

Dette er dagen for å sende pelargonier, tomater og mye annet ut på prøve, så da er det bare å tråkke på.

Kari K.

I dag var det på med plukkehanskene. Her er brennesla på sitt aller saftigste nå, og jeg fikk lyst til å teste ut en nykomponert oppskrift som hørtes lovende ut i hodet mitt.

Jeg har noen faste brenneslestadet i utkanten av eiendommen. Den vil gjerne krype opp i komposthaugen, så jeg tar de små, kraftige skuddene før de kommer så langt. Her røsker jeg også opp røttene for at nesla ikke skal spre seg feil vei. Men jeg sørger alltid for å ha igjen en del til neslevann. Løpstikke og luftløk er også på sitt aller fineste, så de fikk være med som smakstilsetning. Og da var det bare å begynne.

Du trenger: Ca. 2 liter av den fineste brennesla. Kutt bort harde stilker, men de myke, grønne kan være med. 1/2 løk, to små kvaster løpstikke og litt luftløk/gressløk setter smak. Du kan også bruke litt karvekål, persille eller annet grønt du liker. 1 ss creme fraiche og 1/2 dl fløte. Salt, pepper, eventuelt litt muskatt. Litt smør/olivenolje til surring. 2 plater butterdeig.

Slik lager du stuingen: Kok brennesla i 3-4 minutter, da blir den snill og medgjørlig. La vannet renne godt av og finhakk den med kniv. Kutt løken i små biter og surr den blanke. Jeg pleier å bruke en blanding av smør og olivenolje. Kutt opp løpstikkekvastene og ha dem i sammen med brennesla. Tilsett fløte, creme fraiche og krydder og kok på svak varme til fin stuing.

Tin butterdeigen en stund og kjevle platene så de blir minst dobbelt så store. Del dem i fire, rull inn alle kantene og fyll brenneslestuingen i “redene”, som på bildet. Jeg klippet over luftløk før stekning, men den ble tørr, så jeg burde ha ventet til etterpå.

Stek midt i ovnen ved 200 grader i ca 15 minutter. Butterdeigen skal ha en gylden farge.

Vi spiste nesleredene med kokte egg, tomater og noen reker som tilbehør, ute på et pledd i hagen. Testpaneler, som er vant til å måtte drøvtygge ugress, strålte om kapp med sola. Det tok jeg som et godt tegn.

Tekst og foto: Kari K.

Her kommer noen nye fuglebilder, denne gangen av en brunsule utenfor kysten av Boa Vista, en av Kapp Verde-øyene.

Brunsulen er en havfugl, og det ser ganske spektakulært ut når den stuper ned mot havoverflaten og dykker under vann på jakt etter fisk og blekksprut. Fuglen hekker i de tropiske delen av Atlanderhavet og Stillehavet.

Den er ikke omtalt i noen norske eller nordisk fuglebøker, og derfor antar jeg at den ikke er observert i Norge, i motsetning til den litt større og lysere havsulen som hekker ved Runde og nordover langs kysten.

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg ingen fugleekspert. Hvis det er noen som har korrigeringer eller tilleggsopplysninger, så tar jeg imot dem med takk.

Per

Plastembalasjen hoper seg raskt opp på kjøkkenet. De beste druene denne våren er blitt solgt i gjennomsiktige plastbokser med lokk, og jeg har også samlet noen svarte det har vært annen frukt i. Fordelen er at de har luftehull både over og under, så jeg fant ut at de kunne få et nytt liv som mikrodrivhus.

Boksene ble halvveis fylt med god jord. Så sådde jeg plukksalat (bak) og grønnkål, vannet lett og brettet lokket over. Dette var for to uker siden, da det var frost i luften om natta, så frøene ble satt i stua for å spire. Dette gikk radig, og nå står plantene ute og vokser så det knaker. Nå er de øyeblikkelig store nok til utplanting i bedet, men det er meldt styrtregn, så jeg tror jeg venter til syndefloden har lagt seg. Du kan også sette plantene i krukker eller kasser, og de kan gjøre seg godt sammen med både krydder og blomster.

Kari K.

Hver vår er villtulipanene de første som slår ut i blomst i enden av et langt staudebed. På avstand gjør de ikke mye ut av seg, men går du nærmere oppdager du at de botaniske tulipanene (tulipa turkestanica) lyser som små stjerner i hvitt og gult.

Løkene ble kjøpt inn for noen år siden. Plantene må tåle veisalt og støv, og det er ikke rare stellet de får. Men de er likevel trofaste, selv etter en tøff vinter med mye barfrost.

Foto: Per

Egentlig er det Per som er fuglefotografen her i huset. Han tar bilder med fart og flukt, mens jeg strekker meg til dem som sitter på brettet eller tusler rundt på bakken. Da er høner utmerket.

I pinsen traff vi hanefar med sine fem damer på serveringshytta Sandbakken, som ligger i utkanten av Østmarka. Den livlige velkomstkomiteen plukket opp smuler fra vafler og kanelboller, og når de trodde ingen så dem, hadde de hinderløype over utebordet.

Har du ikke lyst på å gå langt, er det 700 meter fra parkeringsplassen og opp til serveringsstedet. Hit kjører du av fra Enebakkveien rett ved grensen mellom Oslo og Ski. Sandbakken er et utmerket utgangspunkt for turer i Østmarka, til alle årstider. Men det er nå på våren både bekken og hønene klukker litt ekstra.

Foto: Kari K.

Rabarbraforsøket nærmer seg slutten. For drøyt tre uker siden satte jeg ei plastbøtte over de første små rararbraskuddene (bildet). Jeg hadde lest at rabarbraen ville vokse fort i varmen og bli lysere, sprøere og søtere enn de andre.

Det første kan jeg avkrefte med en gang. I starten  var det rett nok ganske kaldt, og bøtterabarbraen strakk seg cirka 20 centimeter, før de andre satte fart. Men de var tynnere enn blyanter og ingen ting å spise. Så kom godværet rundt 17. mai. Den frittvoksende rabarbra så ut som den var vannet med veksthormoner, og snart dekket de store bladene hele plastbøtta utvendig.

I dag avduket jeg bøtteballetten. De spinkle, rose stilkene kneiset med sine vårgrønne små hoder og så ut som en gruppe nette ballerinaer omkranset av en gjeng med digre, rødmussede karer. Du ser dem litt til venstre på bildet under de andre.

Så var det smaken og konsistensen. Først en rå bit av den bleke, tynne. Den var sprø og saftig og betydelig snillere og mildere enn det jeg forbinder med rabarbra. Dette fikk jeg grundig bekreftet da jeg tok en bit av den andre. Syren boblet i munnen, og jeg fikk lyst til å dyppe resten av stilken i sukker, som i barndommen.

Nå må jeg pønske ut hva jeg skal bruke bøtteballetten til. Det må bli noe litt elegant. Ikke en kjele med suppe. Der får de andre trå til med kraft og styrke.

Kari K.

Sarte rosa eller dramatisk brannrøde. Jeg vet ingen blomsterplanter som kan ha så mange forskjellige uttrykk som tulipanene, og det er like spennende å følge med på dem hver vår.

Det er ikke alltid jeg har full oversikt over blomsterløkene. Noen er blitt igjen i jorda, og andre har jeg fått i gave i løs vekt fra venner. Med fjorårets gråpapirpose fulgte en beskjed om at de var små og antagelig i en rosa nyanse. Selv hadde jeg noen flammende oransje og dyp lilla, så jeg lot det stå til i bedet langs veien. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden, for jeg synes ikke resultatet ble så aller verst. De rosa småtassene demper de fargesterke råtassene, men samtidig ble det litt smell i resultatet.

Tulipanene er fine snittblomster, men det er ikke alltid så enkelt å huske det når de står der ute i hagen. Da jeg var bedt bort på middag en dag, sto en rad med tulipaner i hver sin flaske mot en blyglassrute. På bildet ser du en av dem. Enkelt, og meget smakfullt.

I et hjørne av hagen, under noen syringer, har jeg latt vårromantikken blomstre (bildet under). Her er ha små, rosa fått selskap av forgremmegei, som er dukket opp helt av deg selv.

Rundt 17. mai sto de gamle, flaggrøde tulipanen i blomst mot den hvite husveggen, og nå venter jeg på noen jeg plukket med meg i farten på en flyplass. Ny spenning i hverdagen.

Foto: Kari K.

De lyse, sprø rabarbrastilkene jeg hadde dyrket fram under en plastbøtte hørte helt klart til i klassen for dessertgenerasjonen. Nå skal det sies at de var så tynne og anemiske at de fikk selskap av et par tykkere stilker og en halv kurv jordbær, før de havnet i paien (bildet er tatt før steking).

Oppbygningen er som følger: Søt paideig, som er med på å veie opp for det syrlige innholdet. Et lag vaniljekrem i bunnen. Det aller beste er å koke av fløte og vaniljestang, men det finnes enklere varianter. Så blandingen av rabarbra, jordbær, sukker og litt potetmel som bindemiddel. Den beste grunnoppskriften er den jeg snekret sammen av ulike deler i fjor, så jeg henviser deg like godt til denne. Marengsen droppet jeg denne gangen.

Paien ble spist både lunken og kald. Nam-nam.  Og vips, så var det tomt.

Nå blir det et år til bøttetrikset kan forsøkes igjen:

Måtte prøve trikset med rabarbra under bøtte

Rabarbraen under bøtte ble spinkel, sprø og søt

Kari K.

For to år siden kjøpte jeg en livskraftig, liten klematis under hagedagene på Ramme gård.

Den ble plantet tett inntil kirsebærtreet for å bruke det som klatrestativ. I fjor skjøt den fart og viste hvor vakker den var med sine dust blå blomster (bildet). Nå slynger den seg, full av knopper.

Klematisen heter “Lagoon” og er blitt en av favorittene i hagen. Derfor forsøker jeg nå å formere den.

Dette er et fag jeg ikke har så god greie på. Pelargonia og andre potteplanter går greit, så jeg tester den enkle veien. Jeg knep av et kraftig skudd, plantet det i en potte med god hagejord og tenkte det ville være lurt å ha noe over for å holde på fuktigheten. Jeg vet at store brusflasker uten bunn blir brukt, men jeg hadde ingen slik i huset. Løsningen ble en tom orkidepotte, der jeg klippet ut bunnen. Nå står klematisbabyen under plantelys i kjelleren, fordi jeg holdt på å steke den i vårsola ute. Stiklingen er fortsatt oppreist, men om den fester røtter vet jeg ikke ennå.

Slik så klematisen ut i slutten  av  mai i fjor.

Kari K.

Ofte blir det snakket om prydhagen i motsetning til den nyttige. Men jeg har vanskelig for å forstå motsetningen. Epletrærne våre ser ut som store skyer av hvite blomster nå om dagen, med en antydning av rosa i kantene.  Jeg kan nesten ikke tenke meg et prydtre  som er vakrere enn disse.

Den summende lyden en varm vårkveld er også som musikk i ørene. Da vi var ute med kameraene kunne jeg telle godt over 20 humler som danset fra blomst til blomst i det lille treet på bildet. De var også innom både rips og solbær, så det lover godt for avlingen til høsten. Dette treet har saftige, røde epler. Det er Per som er mannen bak bildet av humlens flukt, mens jeg også lot meg sjarmere av kveldshimmelen bak fruktblomstene.

Nå vil nok enkelte si at dette treet hadde hatt godt av beskjæring. Ja, ja. Men da hadde det ikke blitt så tett mellom blomstene.

Kari K.

De står ikke akkurat på geledd, men trenger seg på som om det er noe de er redde for å gå glipp av. Nå har ikke vi noe stort show på terrassen, og Per mener de ligner på kyllinger som skal få mat.

Hornfiolene var et meget godt kjøp. Det sto to potter stuet bort i en krok i hageutsalget i slutten av april. Plantene var klippet helt ned så det bare sto opp noen grønne tuster. – Ta dem for 20 kroner stykket, lød beskjeden. Her skulle det ryddes plass til det store vårinntrykket. Hos oss har pottene stått ute, fått vann jevnlig, så de ikke skulle tørke ut, og litt gjødsel. Og så vips. Her er det mange hormfioler for pengene. Den andre har mørk lilla blomster.

Kari K.

Min store beundring går til dem som sto bak salgsbodene under vårtreffet i Botanisk hage i dag. En time etter åpningstid ble slusene åpnet over Oslo og regnet høljet ned. Vi som var på besøk kunne søke ly og kose oss med kaffe og vafler under de verste bygene, mens hageentusiastene som sto for salget holdt ut.

Det var noen lyse gløtt, og vi fikk med oss hjem både planter vi hadde tenkt og kjøpe og noen artige godbiter. Men da vi slepte rundt på en diger canna og en engletrompet, pluss diverse i et romslig, grønt handlenett, og kjente vannet sildre ned over nakken, fikk omvisning være omvisning. Den får vi ha til gode til en annen dag.

I ettermiddag er det blitt utpakking og ompotting. Vi er for første gang eier av en physalis og midt i det sommervarme stuevinduet skal vi nå plassere en tiger aloe vera. Resten får du nok hilse på litt etter hvert.

Og tusen takk til alle dere som holdt humøret oppe selv om dere sikkert hadde lyst til å tusle inn under tak.

Kari K.

Storvokste tomatplanter titter opp på den ene siden, mens den andre kurven er fylt med nyinnkjøpte sommerblomster. I samlingen av sykkelbilder har vi denne gangen hentet motivet fra vårtreffet i Botanisk hage. Der var det flere som hadde sørget for enkel transport, mens vi slepte handlenett og poser med oss hjem på toget.

Og for å si som aviser og blader: KOMMER PÅ BLOGGEN DENNE UKEN:

Dagens due. En dag som rosablogger. Døden i enerhekken. En bønn for bønnene.

Foto: Kari K.

Hele forsommeren har et duepar holdt til i naboens staselige bjørketre. Av og til er det bare en og en, og andre ganger – særlig om kvelden – sitter de bokstavelig som turtelduer på en gren og koser seg.

Denne kvelden var det bare en av dem, og når den syntes den hadde sittet lenge nok, tok den sats og seilte ned fra grenen. Vi ser den nok igjen i morgen.

Per