Vi har beveget oss ned fra fjellet og inn i storbyjungelen. På vår Nepal-tur hadde vi også noen døgn i hovedstaden Katmandu. Vi forsøker alltid å få med oss bilder av syklister, og denne turen var ikke noe unntak.

Det er heftig trafikk i Katmandu. Egentlig har de venstrekjøring, men mopeder og syklister (og fotgjengere for den saks skyld) bruker hele veien. Bilene snirkler seg mellom dem med millimeterpresisjon!

I tillegg til å bruke syklene som rent transportmiddel, bruker mange fruktselgere den som handlevogn – som denne karen her.

Per

Katmandu har høy temperatur i gatene. Trafikken koker, iltre bilførere tuter og det myldrer av folk på alle kanter. Dette har sin fargerike sjarm, men for oss som kommer fra skogkanten i nord, kan det bli hektisk en gang i blant. Da var Garden of Dream en åpenbaring.

Parken ligger i utkanten av det livlige turiststrøket Thamel. Går du forbi, ser du bare noen diskret murer rundt et gatehjørne. Der er det også en inngang. Vi betalte 14 kroner,  og en vakker og fredfull verden åpenbarte seg.

Garden of Dreams er en neoklassisk, historisk hage. Den ble bygget opp av Kaiser Sumsher Rana tidlig på 1920-tallet, og var en av de mest sofistikerte privathagene på den tiden. Senere forfalt anlegget, men det ble restaurert i årene mellom 2000 og 2007, ved hjelp av  offentlige penger fra Østerriket. Det er bare halvparten av det opprinnelige som er bevart, men Garden of Dreams har helt klart våknet til et nytt liv.

Stilen er ren og delikat med lys stein og hvite buer, gjerder, benker og krukker. Vann risler i fontenene og det er vannspeil med liljer. Fargevalget på blomstene er mer moderne og dristig. Nær inngangen står vårgrønne, formklipte busker omgitt av lysende gule løvemunn og stemor. Noen gyldne planter er med for å gi et litt varmere inntrykk.

Et av hovedbedene er et riktig fyrverkeri, og her er det også løvemunn som er det mest toneangivende.

Vi ble fristet til å spise lunsj på den trivelige uterestauranten. Den er ikke byens billigste, men maten var god og utsikten verd det. Det kryr ikke av folk i parken. Kjærestepar sitter på benkene, turister rusler på stiene og noen familier har tatt plass på plene. At det ikke er større pågang, skyldes nok at det er inngangspenger.

Kari K.

Jeg har liten tro på milliongevinstene og spiller sjelden. På den annen side er jeg veldig glad i de små, nære lotteriene. Disse som gir kjærkomne kroner til lokale lag og foreninger og litt spenning i hverdagen for oss som deltar.

I forrige uke var jeg på vårmøtet for hagelagene i Follo, og der ble det solgt årer, som det heter på fagspråket. Gevinstene var planter og andre hagerelaterte saker, og vi var mange som fulgte spent med da vinnernumrene ble lest opp. Så var det meg. Jeg fikk en liten plastpose og kikket snysgjerrig på innholdet. Det første jeg så var dypgrønne glader og små, blå blomster, som var i ferd med å springe ut.

En dame kom bort og forklarte. – Det er en usambarafiol, men ingen vanlig St. Paulia, slik det kan se ut. Jeg har fått den etter mor og tatt stiklinger i mange år.

Jeg sto med andre ord med delen av et kjært arvegods i hendene, og fikk beskjed om at den ville ha godt lys, men ikke direkte sol. Det må være dette som kalles vinnerlykke. Jeg vant også et par knall rosa hagehansker. Ikke akkurat min yndlingsfarge, men da jeg kom hjem lød kommentaren. – Disse er i alle fall lette å finne igjen, når du har rotet dem bort i hagen.

For et par år siden vant jeg en liten hoyastikling. Den har vokst seg stor og staut og bretter ut sine porselensblomster nå i april.

Kari K.

Når den skittengrå snøen har smeltet, men plenen fortsatt ligger der brun og trist, får jeg et kraftig sug etter farger. 

Dette var dagen. Vårsola skinte fra tidlig morgen, og selv om det fortsatt vil bli frost om natten, orket jeg ikke å være alt for fornuftig. Valget falt på høye, sjokkrosa og blålilla anemoner. De ble omringet av stemor i litt lignende nyanser pluss svakt gult. Plantene var herdet, så jeg håper de er tøffe nok til å klare seg.

Jeg synes det er moro å variere. Så i smijernsgloben over henger det nå en blå stemor, mens den i fjor på samme tiden ble lyst opp av en en oransje ranunkel. De jeg fant av denne sorten nå var bare ute på prøve, så jeg tok ikke sjanen.

Kari K.

Den første ordentlig vårhelga er snart historie. Vi er så heldige at vi har flere store trær på eiendommen, i tillegg til at flere av naboene også har beholdt sine velvoksne trær. Der trives fuglene, og når våren nå er i ferd med å feste grepet, har vi mye fuglebesøk.

Bare søndag hadde vi bortimot et titalls ulike fugler på besøk. I tillegg til spurver og meiser, var også bjørkefink (øverst), grønnsisik (nr 2 ovenfra),  grønnfink (nr 3), rødstrupe (nr 4), gråtrost (nr 5), og  bokfink (nr 6) innom.

Alle bildene, bortsett fra spettmeisen (nederst) som ble ble fotografert i går, er tatt i dag. Bildene er tatt med Nikon D700 påsatt en Sigma 120-300 mm f. 2.8 med en to ganger teleforlenger. Det er ikke en rent liten utfordring å holde dette utstyret i ro på frihånd for å få skarpe bilder.

Per

I første rekke sitter en rad med små, nakne menn med pussige ører og ring i nesen. Rundt dem er det andre underlige skapninger i miniutgave. Skulpturer i ulike fasonger inntar nå hagesentrene, og vårt knippe er hentet fra Krukkegården der de har tøyd begrepet i flere retninger.

Den nisselignende hagegnomen er et populært innslag i mange europeiske hager. Historien bak er så gammel som fra middelanleren, for i de folkelige trosforestillingene var dette en av de fire elementåndene. Gnomen var jordånden som personifiserte seg som dverg i jordens indre, står det på Wikipedia. Men selv om vi i Norge er glade i nissen, har hagegnomen aldri klart å feste røtter.

Hvor mye vi vil pynte i hagen eller på terrassen er smak og behag. Men i de senere årene er det strømmet på med lykter, griller, rosebuer, bålpanner, hengestoler, metallkroner, fuglebasseng og ikke minst krukker og møbler. Da er vi kanskje også klare for en skulptur eller to.

De støpte gnomene har selskap av andre underlige skapninger som klippet ut av Harry Potter-universet. Synes du det blir for drastisk, kan du velge deg ut en katt eller en munk til å vokte over busker og blomster. Sverger du til cottagestilen, er det mulig at den værbitte engelen med fuglen vil gli inn.

Personlig ble jeg aller mest sjarmert av tønnehesten på låvebroa dekorert i alle regnbuens farger. Den signaliserer ikke akkurat stillhet og harmoni, men det må da være lov å ha det litt moro for oss som synes rock´n roll-hage er en hedersbetegnelse. Noe kjøp ble det ikke.

Det hadde vært moro å høre hva du synes om hageskulpturer og anne pynt i det ggrønne.

Kari K.

Nå er grublingen over. Jeg har endelig tatt en beslutning og bestilt drivhus. Før jeg kom så langt har det vært mange diskusjoner, ikke minst inne i hodet mitt. Jeg har veid fordeler og ulemper ved de forskjellige husene og måtte til slutt avgjøre hva som betydde mest. Skulle jeg ha et helt funksjonelt hus som tålte januarkulde eller skulle jeg gå for et der estetikken også telte med? Det var helt urealistisk å lete etter gamle, vakre vinduer, så det måtte bli noe det var mulig å kjøpe “ferdig”. Siste runde ble tatt på Hagemessen på Lillestrøm, der jeg både forhørte fagfolk og hageentusiaster.

Drivhuset skulle være opp mot 15 kvadratmeter, som er grensen for hva som kan settes opp uten byggetillatelse. Det skulle være solid og bygget slik at både planter og folk vil trives. Det måtte ha innlagt strøm, men jeg droppet vannet, da jeg har kran ikke langt unna. Så var det dette med flere lags isolasjonsglass og varmegrader hele året. Fordelen er at jeg kan overvintre et sitrontre eller en kiwiplante. Men jeg har jo fortsatt en fullgod jordkjeller med stabil temperatur og gode hyller. Og når den verste frosten slipper taket kan jeg fyre opp drivhuset og bære ut plantene.

Valget falt derfor på modellen Portico fra det engelske firmaet Gabrial Ash. Det forhandles av Solfang.no, og var du på hagemessen så du det garantert. Huset er laget i sedertre, og er langt fra det billigste på markedet. Men dette får være vår form for hytte, og jeg har alt lovet et det også skal bli enkle, gode stoler og en liten hylle for blad og bøker der inne.

Mens vi venter på huset, har vi fått en tegning over fundamentet som må lages. Her i huset er det verken murer eller elektriker, så det er ut å jakte fagfolk. På hjemmebane blir ingen lei seg for at dette er siste året vi har vårgartneri på stua. Når ting skjer med huset, skal jeg avlegge en ny rapport. Ventetiden er fra fire til åtte uker.

Kari K.

Vårværet er fortsatt kjølig, men de første tøffingene er i ferd med å spre seg i bedene. Det er egentlig godt den minste krokusen og snøklokkene kommer så tidlig, for da slipper de å slåss om oppmerksomheten med kraftige tulipaner og andre høyreiste skapninger. Den doble snøklokken har vi fått i gave.

Du skal nær innpå for virkelig å se hvor pene blomstene er, og vi har ligget på magen på en værvåt plen med makroobjektiv.

Foto: Per og Kari

Vi hadde lest at Kristianopel skulle være en blomstrende liten by, så da vi kjørte sørover fra Kalmar i fjor sommer, måtte vi ta en tur innom. Det var en underlig opplevelse å gå ut av bilen på parkeringsplassen og kjenne en søt lukt av roser kile i nesen. Den lå som et lett sommerteppe over hele stedet. Bildet over er fra butikken Sköne Ting.

Kristianopel har fått tilnavnet rosenes by på linje med Molde her hjemme. Den ligger i Blekinge, med flott utsikt over Kalmarsundet mot Øland. Historien er lang. Garnisonbyen ble bygget av danskekongen Christian IV på begynnelsen av 1600-tallet for å forsvare seg mot svenskene i nord. Bastante murer minner fortsatt om at det var en urolig tid i Norden.

I dag er byen en sommeridyll. Velholdte trehus ligger langs de rette gatene, og det ser ut som om de som bor i Kristianopel er blitt enige om at hage og blomster må det være. Her er både det stilrene, humoristiske og overdådige.

Byens offisielle blomsterkasser bærer også preg at  det ikke er noe knussel. De bugner av prydtobakk, flittiglise og andre fargeklatter.

Mange hageinteresserte tar turen til Kristianopel for å besøke Rosengården.

Her kan du gå inn i den frodige hagen og se en av Sveriges største, private rosesamlinger i fri utfoldelse. Stedet er fremfor alt kjent for sine gammeldagse sorter, og du kan kjøpe med deg roser, stauder og pelargonier. Vi nøyde oss med det siste. Her er også en liten butikk med rosegele, rabarbrasaft og annet spiselig.

…Og der dukket meldingen opp om at fremtiden til Rosengården er uviss. Tidligere eier gir seg.

Skulle du bli sulten etter en vanding i byen, kan vi anbefale Kristianopel Gästgiveri. Her får du hjemmelaget mat servert i et hyggelig 1700-tallsmiljø.

Vi ferierte i denne delen av Sverige i fjor sommer. På turen fra Øland til Malmø var vi også innom Holma Skogsträdgård, som er et eksperiment med å blande hageplanter med det som vokser ute i naturen. Vi gjorde også en stopp hos Klinta kryddor & grønt. Disse to stedene skal du få bli bedre kjent med senere.

Tekst og foto: Kari K.

For tre måneder siden ble Gaupesteinsmarka vernet. 29. januar ble 6568 dekar av skogsområdet i kommunene Ski, Enebakk og Hobøl et naturreservat.

Noe av det unike med Gaupesteinsmarka er den gamle skogen som det finnes mer av i dette området enn i resten av oslomarka. Gammel og lite påvirket skog gir en helt annet opplevelse enn områder med skogsdrift der nyplantede trær står på geledd og der store områder blir utsatt for flathogst.

Les hele forskriften om vern av Gaupesteinsmarka her.

Naturvernforbundet har i mange år hatt et prosjekt med registrering av denne typen skog som «eventyrskog», og i Gaupesteinsmarka er det laget tolv poster der du får en fin opplevelse av eventyrskogens unike særpreg. Her er det bare å ta med familien på en spennende tur.

I 2008 hadde Kari og jeg gleden av å få være med det lokale naturvernforbundet ut i eventyrskogen. Turen og brosjyren om eventyrskogen kan du lese om her. Det er også bilder fra den turen som illustrerer dette blogginnlegget.

I  forbindelse med vernevedtaket var det festforestilling i Rådhusteatret i Ski torsdag kveld.

Der var blant andre leder av naturvernforbundet i Ski, Stein Martinsen, og lederen for naturvernforbundet i Oslo/Akershus, Gjermund Andersen, som begge har gjort en formidabel innsats for å få vernet dette området.

I tillegg var bidrog lokale kapasiteter med musikk og bilder, blant andre pianisten og komponister Morten Gåthaug som har reist verden rundt for å spotte fugler. I tillegg viste naturfotografen Jan Magnus Reneflot bildeserier der han portretterte trær og vann i ulike former. Det ble også vist filmsnutter av gaupe fra Svartskog og Nesodden.

Reneflot benyttet anledningen til å presentere noe som skal sette Ski på kartet til neste år, nemlig Norsk Naturfotofestival som blir arrangert fra 21. til 23. mars. Dette blir et svært spennende arrangement, som du kan lese mer om her.

En engasjert konfransier var biologen Rune Aanderaa, kjent fra blant annet nitimen. Han hyllet det lokale natur- og miljøengasjementet, og sa at uten et slikt lokalt engasjement ville det sannsynligvis ikke vært noe naturreservat i Gaupesteinsmarka nå.

Helt til slutt et bilde som ikke har noe med Gaupesteinsmarka å gjøre.

 På festforestillingen torsdag kveld visteMangnus Reneflot to fantastiske fotoserier av trær og vann. Magnus har et blikk for motiver som er få forunt å ha. Han tar bilder av vann så det ser ut som et maleri av Weideman. Og noe av det unike med han som anerkjent og høyt premiert naturfotograf er at han ikke reiser verden rundt og tar bilder av eksotiske dyr og steder. Nei, de fleste bildene hans er tatt i Ski og Enebakk, i hans eget nærmiljø. Likevel kan de få deg til å miste pusten, så flotte er de!

Så jeg har latt meg inspirere, og på vei til jobb fredag morgen stoppet jeg opp og så meg rundt, og endte med å fange dette motivet. Det kanskje litt klisjepreget, men det viktige poenget for meg var å finne et motiv på vei ned til Langhus stasjon, en gangsti jeg går fem dager i uken på vei til jobb.

Denne morgenen var lyset spennende etter natteregn og oppklaring på morgenen. Men poenget er å stoppe og og se seg rundt på steder du har vært tusentalls ganger før.

Så tusen takk for inspirasjonen, Magnus. Uten dine bilder av trær og vann torsdag kveld, hadde ikke dette blitt noe bilde!

Per

Når du lurer på om du skal bruke spett eller dynamitt for å få orden på staudebedet, er det noe galt i utgangspunktet. De fleste av oss vil gjerne vise fram vellykkede hageprosjekt til andre, og jeg kjenner at jeg blir skamfull av motivet over, der ugresset fra i fjor henger som et lurvete, brunt teppe. I tillegg er det sikkert pedagogisk galt å fortelle om det som har mislykkes i hagen, så du kan godt taste deg til en annen side så fort som mulig. Men jeg må få det ut.

For å ta det hele fra begynnelsen. Vi tok over en eiendom med en skråning full av dvergfuru. Den var sju meter høy og veltet utover i alle retninger, så etter noen år gjorde vi kort prosess. Per fjernet trær og røtter, og jeg ville gjerne ha staudebed og noen busker som avgrenset kanten inn mot sitteplassen. Så langt alt greit. Pukk ble fylt på som drenering i bunnen og så la vi et lag med jord på toppen. I ettertid har vi lært at dette burde vært opp mot en halvmeter dypt.

En rad søyleener ble plantet langs den øverste kanten av bedet. Den har vært stusset i mange år og fungerer fint som avskjerming, men problemet er at nå har den begynt å gulne og spørsmålet er om den må skiftes ut.

Resten av bedet er det verre med. Hadde jeg bare hatt vett på å plante litt tålmodighet mellom ørene med en gang, kunne jeg ha unngått de verste tabbene. Men jeg hadde skrekk for svarte felt og ingen formue å handle for. Resultatet ble at jeg tok i mot stauder fra venner og kjente, tømte hagelagets planteloppemarked og sopte med meg restene fra billighyllen i hagesenteret. Alt ble dyttet ned for å få litt fart på sakene. Slik fortsatte det et par år.

Som et fornuftig alibi ble det plantet to enertyper til, slik at grønnfargene kunne dempe fargevirvaret. På et felt i midten laget vi et  steinbed  med takløk og andre lave planter. Og i begynnelsen var jeg litt forsiktig med å luke for ikke å forstyrre de små stakkarene.

Snart var det den sterkestes rett. Kvekerøttene snirklet seg inn i steinbedet den ene veien, mens den rosa akeleien drysset frøene sine utover. Stjerneskjerm og geranium kastet seg over astilbene og jeg fikk aldri fart på noe bunndekke før ugresset hadde tatt den jobben. Et av problemene med et skråbed er at det er så vanskelig å spa der. Hos oss er det enda verre fordi jorda vi kjørte på har rent nedover og den harde pukken er snart oppe i dagen. Samme hvor mye jeg hakker, røsker og napper ser aurikler og primula ut som en torvtue. Nå må jeg gjøre et valg. Hvilken av plantene skal få være igjen og hva skal jeg dra opp sammen med ugresset?

Hva ville jeg ha gjort hvis jeg hadde startet i dag? Tatt meg tid, kjøpt en staudebok, kikket på nettet og blitt kjent med plantene. Så hadde jeg laget en liten plan og plantet litt etter litt. En billig mulighet hadde vært å så noen favorittstauder selv og fordele disse. Selvsådde eller kjøpte sommerblomstene kan også fylle ut tomrommene. Det er heller ikke feil å bytte til seg planter eller kjøpe på loppemarked. Men da kan det være greit å vite hva du er ute etter. Og leser du om en plante at den er villig, kan det bety at den sprer seg uhemmet. Jeg kommer aldri til å kjempe for å ha full kontroll over bedet, og det gjør ingen ting om det popper opp et kongslys eller akeleier her og der. Men så var det dette forbaskede ugresset, som jeg enten må skyte eller kvele med en avis. Det skulle ha vært tuktet tøffere i utgangspunktet.

Kari K.

Når snøen går, er det fristende å sette ut noen blomster for å få vårfølelsen. Men det er bortkastede penger hvis de fryser etter en natt eller tre. Stemor er kjent som den tøffeste i klassen, og er de først herdet tåler de mye.

Kronanemonene (anemone coronaria) i potter var et nytt bekjentskap for meg. De kneiset med store hoder på lange stilker, og i hageutsalget ble jeg forsikret om at de hadde testet vårværet. De ble plantet i ei vid krukke sammen med stemor, og nå har de stått ute i både kuldegrader og haglbyger. Fortsatt er de like fine og det kommer nye knopper. Nå lurer jeg litt på om de kan flytte ut i et bed senere på sommeren og kanskje overvintre der. Eller jeg kan dele dem og overvintre noen av knollene inne til høsten.

Det er også fint å se noen av blomstene bakfra når jeg kommer ut om morgenen. Der står de staute og kikker ut over plenen. På bildet ser det ut til at de kommenterer løvhaugene, som nå er trillet til komposten.

Foto: Kari K.

Nå er jeg helt sikker på at det blir vår og at sommeren ligger der foran og lurer. De første runde rabarbraskuddene har vært synlige noen dager. Nå kommer de lubne bladene, røde og rynkete, så da er det bare å fable om pai, kaker og suppe.

Flere steder har jeg lest om å dyrke rabarbra under bøtte. Egentlig syntes jeg det hørtes ut som noe fjas, men jeg er så nysgjerrig at jeg møtte prøve. Nå står ei grønn tilitersbøtte på hodet over en del av rabarbradskuddene, og en takstein er lagt på toppen for å holde den på plass i vindkastene. Den vårfriske rabarbraen skal bli lys, spø og litt søtere på denne måten. Ved steingjerdet er det rabarbra nok, så skulle forsøket mislykkes, er det ingen krise.

Jeg vet at det er mange som lurer litt på om de skal ha en liten kjøkkenhage. Starter du i det små så anbefaler jeg rabarbra og gressløk. Gi dem en plass i sola og de svikter ikke, men kommer igjen vår etter vår.

Kari K.

Nå skal ikke vi skryte på oss at vi er så stive i latinske blomsternavn, men noe fester seg. Har du en gang hørt at hestehoven heter tussilage farfara, så begynner du å kikke etter mormora i furua, men det er en anne sak.

De kjente, kjøre vårtegnene er nå på plass ute i naturen, og på våre kanter er hestehoven i ferd med å bli avløst av hvitveisen. Den er nå i ferd med å danne  myke puter i hagen vår, og utover i mai brer den seg til hvite, luftige tepper.

Per har fanget et annet motiv i dag i en ung bjørkeskog. Slik blir den seende ut hvis du prøver en lang eksponeringstid samtidig som du beveger kameraet vertikalt mens du eksonerer. Det er morsomt å eksperimentere!

Kari og Per

Når kan jeg sette ut plantene? Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger fra venner og kolleger. Svaret er enkelt, hvis vi ikke snakker om stemorsblomster og andre av det meget hardføre slaget.  Når du er sikker på at faren for frost er over. Og når er det? Dette avhenger av hvor i landet du bor, så det kan være lurt å forhøre seg hos noen som følger med på været.

Personlig er jeg av det utålmodige slaget, og nå ser stua ut som et gartneri med akutt plassmangel. Tomater og chilli må ha større potter, augerginen vokser som om den skulle gå på dop og pelargoniene klemmer seg sammen og ønsker seg bedre plass. Men jeg vet så alt for godt at det ikke er noen vits i å være med i mesterskapet om å plante raskest ut, og det deles ikke ut medaljer for den som er først. Her i Akershus har jeg en huskeregel som sier at er det fullmåne i uka etter 17. mai, og det blir klarvær, går det ille. Uansett bør jeg holde ut til i sluten av måneden. Plantene på bildene er ute på prøve til ompotting.

Herding av plantene er viktig. Har du få, går det greit. Du kan starte med å sette dem ut noen timer en mild gråværsdag og øke etter hvert. Både sterk sol og kald vind kan skremme livet  av dem. Jo flere planter du har, dess verre er denne pendeltrafikken. En løsning kan være å samle plantene ute på et lunt sted og dekke dem til med fiberduk. Jeg har også bredd over mine et tynt laken.

Kari K.

Noen har døpt den batterisau, andre snakker om gressklipperen som går av seg selv. Småtassene har dukket opp på plenene de siste årene, der de virrer rundt i alle retninger. Dette er helt riktig, for de skal ikke lage stier på plenen, sier fagfolk. På bloggen skriver jeg om hage akkurat når det passer meg. Det hender også at jeg er innom temaet på jobben.

Her i ØB finner du mer om robotgressklippere og hvordan de fungerer.

I denne artikkelen finner du gode hageråd fra Anne Elverum (bildet) som driver gartneri i Ås og er styreleder i Norsk Gartnerforbund.

Kari K.

Når du roter litt rundt i frø- og planteverdenen dukker det også opp nye bekjentskap. Her er to av dem jeg kom over fra våre nordiske naboland denne våren.

Albinus Frø er et lite dansk frøfirma som kan by på en del spesialiteter. Jeg kom over dem da jeg søkte litt rundt etter kryddertagetes og fant en appelsinvariant som fristet. Og da jeg først var igang med bestillingen, krysset jeg av for litt til. Pussig det der. Denne uken kom konvolutten med små gråpapirposer med håndskrift. Kapers, rødbete Detroit dark, gullvalmue Milk Maid, måneblomst og bulmeurt merket giftig.

Bak firmaet står Tine Albinus Ørberg, journalisten som samlet så mye fra, at det ble butikk av det. Hun har eksperimentert, lest og studert og kan nå by på en anseelig samling av ulike typer frø. Flertallet av dem er dyrket fram økologisk. Posene du får tilsendt inneholder bare navnet på planten, ingen andre opplysninger om vekst eller dyrkningstips, så det må du finne frem til på nettsiden.

Du kan lese mer om Albinus Frø her.

Jeg er en av dem som har en sterk dragning mot hagebøker og hageblader, og nå om våren er utvalget i kioskhyllene ekstra stort. Jeg er ikke så glad i dem du får alt for mange cupcakesoppsatser med på kjøpet og vil helst ha noen rendyrkede hageutgaver. Vårnummeret til “Lantliv Trädgård” har mye lesestoff å by på. Der fant jeg også en artikkel om Stefan Gustafssons berømte hage der det blomster løkplanter i tusentall.

Grustafsson har også startet løkklubben “A Gentleman´s Gardens Bulb Club”,  der medlemmene går sammen og bestiller løk fra Nederland. Prisen er betydelig billigere enn i våre butikker. Når løken kommer til klubben, kan den enten hentes hos Gustafsson, eller bli sendt videre med posten, mot å betale portoen. Jeg har ikke testet muligheten, men vi får se utpå sommeren.

Du kan lese mer på A Gentleman´s Gardens Bulb Club.

Kari K.

Torvtak med villblomster har vært vanlig i Norge, og nå dyrkes den gamle tradisjonen hos hyttefolket. I Nepal er det naturlig nok litt mer eksotiske, sette med våre øyne. Midt i hovedstaden Katmandu fant vi disse to husene. Det ene er overgrodd med gule blomster helt opp til pipa. Det andre har sin sjokkrosa, frodige beplantning i fjerde etasje.

Skulle du ha byggeplaner, men ikke er fristet av planter på taket, kan vi by på en annen inspirasjonskilde. Hvem trenger en overflod av blomster i potter, når du har dette huset.

Hadde jeg hatt et eventyrstabbur, skulle jeg plantet takløk og timian på toppen. Men de ender nok i litt mindre målestokk i kjøkkenhage og krukker. Nå står de ute og hilsen på våren.

Foto: Kari K.

Det er ikke så ofte Pernille slipper til under denne vignetten, men i går stilte hun seg opp da jeg holdt på i hagen: “Mor, se jeg står så fint jeg kan. Men det er så lyst at det er vanskelig å se i kameraet”.

Foto Kari K.

Vi har som hobby å fange syklister på kamerabrikkene våre når vi er ute og reiser. I det siste har også jeg forsøkt å få med meg en og annen fugl fra stedene vi har besøkt. Her kommer et lite knippe fra Himalaya:

Aller først to alpekaier som er fotografert på en høyde ved Gorak Shep på ca 5200 meters høyde.

Ifølge det jeg har lest meg til er dette fuglene som hekker høyest i verden. Klatrere på Mt. Everest sier de har observert disse fuglene i over 8000 meters høyde!

Denne alpejernspurven hekker ikke like høyt, selv om den er fotografert litt høyere enn Gorak Shep, mens jeg var på vei opp til toppen av Kala Patter på 5545 m.

Denne toppen er et yndet mål for fotturister i Everest-regionen av Himalaya, og etter den slitsomme turen opp, er det godt å ta seg et par kjeks for å få nye krefter. Alpejernspurvene har lært det, og vet at det alltid blir igjen noen smuler. De må nok også ha erfart at fotturister er vennlige og ufarlige mennesker, for mange av fuglene er så tamme at de nærmest kommer og spiser at hånden din.

Nede i selve Gorak Shep går himalayahønene, som Kari har fotografert her. Dette er fugler av fasanfamilien som stort sett lever på bakken. Og i turistløypa ved Gorak Shep er det altids en og annen go’bit å få tak i.

Lenger ned, blant annet ved sherpalandsbyen Namche Bazar så vi mange ravner. De er jo også godt kjent i Norge, mens alpekaie, alpejernspurv og himalayahøne, så vidt jeg vet, ikke finnes her i landet.

Til slutt: Jeg er på ingen måte vel bevandret i fugler og fuglearter. Jeg prøver så godt jeg kan å lese meg opp på de fuglene jeg fotograferer, men hvis jeg skulle ha forstått noe feil, så setter jeg pris på at noen med mer kunnskap korrigerer meg. Kom gjerne med innspill!

Per