De fleste skandinaviske turister forbinder den spanske fjellkjeden Sierra Nevada med snø og skianlegg. Men fjellene nord for Malaga og solkysten byr også på gode muligheter for den som heller foretrekker å gå eller sykle.
Vi valgte å møte våren i Andalucia, og hadde en flott uke med fem ulike turer. De gikk mellom pittoreske, hvite landsbyer som klorer seg fast i fjellsidene, ned i dype kløfter og opp luftige stier. Lengste turen gikk til toppen av Mulhacén (3479 moh.), som er det høyeste fjellet på den iberiske halvøya. Temperaturer som på en god norsk sommerdag
Et stort antall små og store reiseselskaper tilbyr gruppeturer til områder som egner seg godt som utgangspunkt for flotte dagsturer. Det er heller ikke vanskelig å ta seg opp i fjellene med en leiebil fra Malaga. Beregn ca. 2,5 timers kjøring. Vi reiste med det danske selskapet Topas, som vi har gode erfaringer med på flere tidligere turer.
Vi bodde i den lille landsbyen Mecina (over). Dette er et koselig og rolig sted med et veldrevet hotell, noen få spisesteder og en bar. Ut fra det vi kan se i beskrivelsene fra de fleste reiseselskapene, blir deres turgjester innkvartert i Capileira, en litt større landsby noe lenger nordvest.
Du kan finne et kart over området her:
Turene var varierte og vi gikk både på veier og stier i nærområdet, og langs dalsider og steile kløfter et stykke unna. En populær tur er gjennom Poqeiradalen, med start og stopp i Capileira. Ruta går i de bratte dalsidene, på gode stier som enkelte steder kan oppleves som litt luftige, men helt trygge. Den snaut to mil lange turen byr på en del opp- og nedstigninger, så du bør ha noe gåerfaring for å legge ut på den.
Stiene er tydelig merket med fargekoder, og det finnes gode kart over området. Kartet vi kjøpte gjennom turlederen vår hadde også en bok med rutebeskrivelser på engelsk. Vi gikk med lokal guide, men mener selv vi ikke hadde hatt noen probemer med å finne fram på egenhånd.
På denne turen kan du også se den massive Mulhacén-toppen, som nå på våren er delvis snødekket. Turen dit er også overkommelig for de fleste med noe gåerfaring. Forutsetningen er at dere tar det rolig helt fra starten av, og ikke øker tempoet underveis.
Dette er en ganske lang tur. Fra bommen, der du starter å gå langs en grusvei oppover til der stien mot toppen tar av, og ned igjen samme vei, bør du beregne 8-9 timer med spise – og ikke minst drikkepauser – underveis.
Selv om snaut 3500 moh. ikke er noen ekstremhøyde, er det likevel viktig å ta det med ro etter hvert som du stiger oppover. Siden kroppen er vant til lavere høyder og tjukkere luft, blir du fort sliten. Men stiene er bra, og hele ruten er godt vardet. Vi gikk turen ned på egenånd, og var aldri i tvil om hvor vi skulle gå.
På toppen blir du belønnet med en storslått utsikt over store deler av fjellkjeden. Mot nordvest kan du se ned på den mellomstore byen Granada, og mot sør kan du på dager med klar luft se helt ned til kysten og Middelhavet. Det påstås at du om du er heldig kan se helt til kysten av Nord-Afrika. Men da tror vi du skal være svært heldig. For selv om lufta er klar og himmelen blå på toppen, kan det ofte være mer disig lenger ned.
Det finnes en rekke flotte ruter i området. Vi gikk både i Trevelez-kløften lenger nord og nede i Alpajarradalen som ligger i “nærområdet” til Mecina hvor vi bodde hele uken. Her slynger stier med krappe hårnålsvinger seg opp og ned av bergsidene, og gir deg flott utsikt mot de små, hvite landsbyene. Nær bebyggelsen vokser det fikner, mandler, appelsiner og olivner på frodige trær, og i grøftekantene blomstrer valmuer, soleier og mange andre slags blomster. Dette ble en ren bonus for en som er glad i både hage og ville vekster.
På fotturene kunne vi nyte de naturskjønne omgivelsene, og vi kom også tett på lokalbefolkningen og hverdagslivet. Andalucia er et landbruksområdet, med kulturlandskap, setervoller og tamdyr. Innerst i Treveleze-kløften hilste vi på en bonde med geiter, hest og hund, “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”.
Et par ganger var vi så heldige å få et glimt av villgeitene som holder til i fjellene, og en dvergørn kretset på himmelen over oss da vi tok en pause i nabobyen vår Pitres. Det var en fin opplevelse, siden dette er en rovfugl som ikke er observert i Norge noen gang og var et nytt bekjentskap.
Andalucia og Sierre Nevada er et sted for deg som liker å gå, men som ikke er ute etter den største kraftanstrengelsen i de virkelig høye eller stupbratte fjellene. Fordelen er også at det finnes mange alternative ruter å velge mellom. Rundt påsketider er været behagelig og blomstringen er godt igang, selv om det fortsatt var grågrønt på bakken.
Noen ord om maten hører også med. Byen Treveles ligger høyt og luftig og som skapt for å tørke spekeskinker, som kommer hit fra store deler av Spania. Vi fikk en liten omvisning på et av de mindre tørkeriene, og måtte selvsagt kjøpe med litt ytterst vellagret skinke hjem. Ost er en annen av spesialitetene fra dette området.
En dag ble brukt til å besøke Granada og den arabiske bydelen, mens siste del av ettermiddagen ble brukt i den frodige hotellhagen. Dette blogger vi om litt senere.
Her er gruppen vi gikk på tur sammen med og under er kattene som lurte på hva slags rare folk som passerte.
Tekst og foto: Per og Kari
