Tenk deg at du er ei vakker moskusand, som har drømt om å være midtpunktet i Bunnefjorden, og så kommer det en flokk med fotografer som rigger til kameraene.
De har telelinser så store at de kan ta nærbilder av livet på månen, og nå står de der ved munningen av Årungsbekken og speider med skjerpet blikk. Men det er ikke deg de ser etter. Det er en liten isfugl som har kommet innom på besøk og fordreit hodet på hele fotoflokken.
En søndag er den skinnende, blå sjarmøren borte. Eller kanskje den har tatt seg en helgetur innover i Ås-vassdraget. Fotografene stamper med tykke støvler i snøsørpa, støtter seg til kamerastativene og lurer på hva de skal gjøre. Vips er moskusanda der som dagens reserve. Den svømmer stolt i skinnet fra isen, slår ut med vingene til en majestetisk hilsen og nyter lyden av kameraene som klikker i kor.
Så dukker hun opp, dama i grått. Hun rister på fjærene, går i land og spankulerer på sanden og forsøker å innynde seg hos moskusanda. Som om de skulle bli dagens par på den røde løperen. Dum som ei gås, tenker anda, snur ryggen til og forsvinner bak steinene. Det var ikke lenge oppmerksomheten varte, men det er mulig det kommer nye sjanser. Noe må jo fotografene ta bilde av hvis ikke isfuglen innfinner seg.
Tekst og foto: Per og Kari
