Feriedagene våre i Costa Rica var fylt av kurer. Jeg klarer ikke å få nok av dem, men Per er litt engstelig. Det forstår jeg godt, med den fæle fantasien.
Det var kuer langs bygdeveiene der vi gikk i innlandet nær vulkanen Turrialba. De beitet mellom potetåkere og jorder med kål, og hadde et nysgjerrig blikk på fremmedfolk som kom rekende med sekk på ryggen.
“Kua mi jeg takker deg”, sang vi på barneskolen. Hjemme hos oss på småbruket sto de tre båsene tomme, etter at bestefar døde, men kuene på nabogården beitet på andre siden av gjerdet. Nå skal det sies at jeg hadde et ganske anstrangt forhold til iltre oksekalver og viltre kviger. De gikk alltid i flokk der det bugnet av knallrøde villjordbær, og når jeg dristet meg til å plukke, kom de byksende. Har du hastverk, er det ikke så greit å smyge seg gjennom piggtrådgjerdet, så det ble noen rifter i buksene. Nå var dette langt fra det verste, for jeg var et evig reparasjonsprosjekt, til mors fortvilelse. De store kuene, der vi plukket blomster, var mye roligere, så her gjalt det bare å være våken for ikke å plante tøyskoen i ei av de digre rukene.
Her kan du lese mer om turen vår til Costa Rica
Jeg veg vet ikke om det er noe som heter kutyding. Personlig lurer jeg litt på hva de tenker på der de står eller ligger og gumler, mens de ser på deg med mysende øyne. Det er i alle fall lett å se hvor vi har lært å tygge tyggegummi. Nye kuer dukket opp hele tiden på Coste Rica-turen. Ei sto bak en port i morgentåka, ei kikket opp bak et steingjerde, mens en tredje var i gang med å føde. Det ser riktig trivelig ut der kuene samler seg i ei klynge. På bildet under har den ene funnet seg ei varm, trygg boso, mellom alle de andre.
Husene langs veien lignet ikke så mye på våre røde fjøs og låver. Men de hadde utvilsomt sin sjarm, og gir ly for regnet. Vinter og snø trenger de ikke å bekymre seg for på de kanter, der det sjelden er under pluss 15.
Du lurer kanskje litt på hvorfor Per er redd for kuer. De er store og tunge, og han ser for seg at de vil legge seg ned og rulle over han som en dampveivals. Se for deg et omriss som av Donald i asfalten. Nå skal det sies at jeg har sett mange kuer, men ikke en eneste en har rullet.
Tekst og foto: Kari K.
