Tomatplanter er noen tøffinger. Det har jeg erfart etter at mine gjorde ungdomsopprør mens jeg var borte på ferie. I et par uker fryktet jeg at det skulle gå riktig galt, men nå har hele flokken skjerpet seg ute i drivhuset.
Alt startet så bra. Jeg sådde flere sorter tomater midt i mars. Noen fra eldre frø og andre nye av året. De spirte godt på stuebordet, og ble priklet og satt en og en i litt større potter. Kraftige og knallgrønne sto de der, cirka 40 centimeter høye, da vi dro på ferie og ble borte i to uker. Da vi kom tilbake, var ungdomsoppføret i full gang. Nå skal det sies at tomatene fikk vann, og ble passet på. Men de viklet seg sammen og strakk seg mot lyset. Det var ikke snakk om at disse lange, magre stenglene kunne stå, bladene krøllet seg i klumper og noen ble gule. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi opp hele tomatprosjektet og kjøpe et par planter i gartneriet.
Dette innlegget skrev jeg før drivhusets tid:
Av erfaring vet jeg at tomater tåler en støyt, så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Undervannspottene ble tatt fram fra kjelleren, og jeg blandet en næringsrik jord av egen kompost og kugjødsel. Nå skulle den opprørske tomatslyngelen få vise hva den dugde til, og behandlingen den fikk var ikke av den mest skånsomme. På noen stengler fjernet jeg det meste av bladene, før jeg surret dem ned i pottene og fylte på jord så bare en liten, grønn topp stakk opp. På andre planter klippet jeg brutalt av toppen med de stygge bladene og plantet resten. Så ble hele forsamlingen lempet inn i drivhuset med beskjed om å skjerpe seg. Det så ikke bra ut, der de sto pjuskete og medtatte.
Første uka var jeg litt i tvil, men så begynte det å skje endringer. Plantene bestemte seg for at de skulle starte et nytt og bedre liv. Nå skal det sies at ikke alle er helt etter standarden. Noen har to stengler, andre deler seg i toppen eller henger litt etter. Men det kommer seg, og nå er blomstene og den første karten begynt å komme. Jevn vanning og lett gjødsling ser ut til å være resepten. Lærdommen er at det ikke alltid er så ille som det ser ut. Nå er spenningen hva som vil åpenbare seg når tomatene kommer, for jeg har surret bort de fleste merkelappene under livreddingen.
Tekst og foto: Kari K.