For en tid siden kjøpte jeg på impuls en knallgrønn bok med forgylte sider. Den heter “Gardener´s one line a day” og er dekorert med en liten sprøytekanne. Boken har en side for hver dag i året, og det er meningen at du skal notere et hageminne hver dag, de neste fem årene. Det kan sikkert bli noen hull, men jeg har tenkt å forsøke så godt jeg kan.
Første utfordringen kom på bokas tredje side. Det var greit nok å skrive navn og andre opplysninger, men til slutt var det en linje til favorittplante. – Umulig, var det første ordet som dukket opp, og i to sekunder så jeg for meg at det ville være klin umulig å velge mellom alt jeg setter stor pris på. Men så skrev hånden min, som om den skulle være fjernstyrt: Sukkererter og erteblomster. Og så begynte jeg å gruble over hvorfor.
For å ta det siste først. Når det gjelder erteblomster så har jeg tre stikkord: Lukt, nostalgi og alle fargevarientene det er å velge i. De siste årene har jeg kjøpt ulike arter frø for å så igang innendørs i dorullkjerner. Når sommeren kommer, slår de ut vingene, og det sprer seg en lett, søt lukt over terrassen. Vi hadde erteblomster som strakk seg opp etter veggen ved kjøkkeninngangen da jeg var liten,og jeg kunne dytte nesen helt nære og trekke pusten helt ned i magen. Det samme kan jeg gjøre i dag.
Når det gjelder sukkererter, så er dette den grønnsaken jeg sår hvert eneste år. Først gleder jeg meg over blomstene, og så kommer de små skjermene som knaser sprøtt og søtt mellom tennene. Jeg husker formaningen fra jeg var liten om å plukke forsiktig en og en, og ikke dra i stilkene. Sukkererter kan stues, wokes eller blandes i salaten, og blir noen litt for store, så smaker ertene godt også.
Utfordringen nå utover, blir å finne en hageopplevelse hver dag utover vinteren som kan noteres i dagboken.
Kari K.
