Rabarbraforsøket nærmer seg slutten. For drøyt tre uker siden satte jeg ei plastbøtte over de første små rararbraskuddene (bildet). Jeg hadde lest at rabarbraen ville vokse fort i varmen og bli lysere, sprøere og søtere enn de andre.
Det første kan jeg avkrefte med en gang. I starten var det rett nok ganske kaldt, og bøtterabarbraen strakk seg cirka 20 centimeter, før de andre satte fart. Men de var tynnere enn blyanter og ingen ting å spise. Så kom godværet rundt 17. mai. Den frittvoksende rabarbra så ut som den var vannet med veksthormoner, og snart dekket de store bladene hele plastbøtta utvendig.
I dag avduket jeg bøtteballetten. De spinkle, rose stilkene kneiset med sine vårgrønne små hoder og så ut som en gruppe nette ballerinaer omkranset av en gjeng med digre, rødmussede karer. Du ser dem litt til venstre på bildet under de andre.
Så var det smaken og konsistensen. Først en rå bit av den bleke, tynne. Den var sprø og saftig og betydelig snillere og mildere enn det jeg forbinder med rabarbra. Dette fikk jeg grundig bekreftet da jeg tok en bit av den andre. Syren boblet i munnen, og jeg fikk lyst til å dyppe resten av stilken i sukker, som i barndommen.
Nå må jeg pønske ut hva jeg skal bruke bøtteballetten til. Det må bli noe litt elegant. Ikke en kjele med suppe. Der får de andre trå til med kraft og styrke.
Kari K.
