Til helga er det reiselivsmesse på Fornebu, og sikkert mange spennende reisetips å hente for dem som er interessert. Vår siste store reise gikk til Equador, og på den turen fløy vi også 1000 kilometer ut i havet til Galapagos-øyene.
Men først ble vi sjekket på flyplassen for frukt og planter. Er det noe de er redde for på Galapagos, så er det biologisk smitte.
Det er en myte at det går isbjørner i Tromsøs gater. Men det er sant at sjøløvene på Galapagos sover på parkbenkene om natten. Og hvis du går i gatene etter at det er blitt mørkt, så sørg for å ha nattsynet i orden så du ikke snubler i dem. De kan faktisk bite, selv om de ser fredelige ut.
Det er faktisk så strengt at du får alle bagasjen din sjekket og plombert når du reiser fra en øy til en annen, og du slipper ikke i land på neste øy før plumben er sjekket.
Vi landet på San Cristobal, og allerede første dagen leide vi sykler og tok oss ut til en strand i nærheten av Puerto Baquerizo Moreno der vi bodde.
Her er reportasjene våre fra Kilimanjaro og Himalaya, for deg som liker høyfjellet.
På veien møtte vi haviguaner, som vi selvsagt måtte stoppe og fotografere.
Og siden badet vi og snorklet, og oppdaget at sjøløvene syntes det var bare gøy med folk i vannet, bare vi ikke svømte alt for nær.
Galapagos-øyene er berømt for sitt rike dyreliv, men det bor folk der også. Og lørdagskvelden i PuertoBaquerizoMoreno var både sjarmerende og fargerik. Det var forresten mange av husene også…
Neste dag padlet vi langs kysten i havkajakker, og på turen så vi blant annet noen av de berømte blåfotsulene som Galapagos er kjent for.
Denne dagen hadde vi også en spektakulær snorkletur gjennom en kløft i klippen «Kicker Rock» som ligger ute i havet. I løpet av en drøy halvtime så vi både rokker, skilpadder, sjøløver, og – med skrekkblandet fryd – haier! I refleks trakk du inn magen.
Et stykke av snorkleturen svømte vi over en hel flokk med enten galapagos revhaier, eller hvittippet revhai. Vi er ikke så bevandret i haiarter at vi kan si noe sikkert. Begge er regnet som ufarlige for mennesker. Men haier er nå engang haier…
Uansett var det en flott og spennende opplevelse å ha med seg videre.
Den dere ser konturene av på bildet er vel fem-seks meter under oss. De fleste andre var lenger nede.
Vi var også innom den forholdsvis lille øya Floriana, der vi så mange av skilpaddene som har gitt Galapagos navnet sitt. Hver øy har sine unike skilpaddearter, og andre unike arter, som er særegne for nettopp den øya. Det er derfor forbudet mot å ta med seg planter og frukt og alle biologisk smitte fra øy til øy håndheves såpass strengt.
Vi gikk og syklet blant Myanmars helligdommer
Etter å ha ristet innmaten nesten ut av ledd i to heftige turer med en speedbåt, kom vi til den største øya på Galapagos, Isabela, med den karakteriske havhestformen mot nord. Der var det vulkanutbrudd mens vi besøkte øya, men det var helt i nordenden, og dit reiste vi aldri.
Derimot gikk vi opp til den aktive vulkanen Sierra Negra. Det kjempestore kratere er 10 km i diameter, og er verdens nest største etter Ngorongoro i Tanzania. Fra kraterkanten er det ikke mer enn drøyt 100 meter ned til overflaten, der det etter sigende skal gå fint å steke egg. For like under bobler magmaen.
Det siste utbruddet var i 2005, og da vi gikk i området nedenfor krateret, kunne vi se klare fargenyanser mellom ny og gammel lava. Hele Galapagos er jo et vulkansk området, og dette var en veldig spennende landskap i bevege seg i. Også fordi vi fikk streng beskjed om å holde oss til stiene. I noen områder er grunnen så porøs at du rett og slett kan falle gjennom og forsvinne.
Isabela har en brakkvannslagune, ikke så langt fra byen Puerto Villamil, og den er kjent for sine rødflamingoer. Dette er en sårbar art, ifølge boka «Galagapos Wildlife», med i underkant av 500 fugler igjen i laguner og brakkvannsområder på noen av øyene.
Hele tiden under turen vår til Galapagos, så vi haviguaner. De var på bryggene, strendene, på steinene ut mot havet. De spiser alger, og når de har vært ute i vannet og spist, må de ligge i sola for å varme opp igjen kroppen. På den måten samler de energi til en ny tur ut i vannet, til mer mat.
Det finnes en rekke sorter iguaner, men vi så hovedsaklig de mørke haviguanene.
Ikke minst så vi mange av dem på Tintoreras, et steinete kystområdet kjent for at haier svømmer helt inn til land, og at dette er område der havigoanene føder og foster opp ungene sine.
Siste stoppested på Galapagos-eventyret vårt var øya Santa Cruz og byen Puerto Isidro Ayora, som er ganske stor i Galapagos-målestokk.
For oss ble det flere timer ved det lokale fiskemarkedet – ikke minst på grunn av at sjøløver, pelikaner og fregattfugler både får og stjeler mat der.
De er frekke som få, der de enten hopper opp og glefser i seg en liten bit, eller dykker ned og snapper med seg fiskeavfall, og kanskje også en liten filet i ny og ne.
Det er alltid mye sirkus rundt både folk og dyr der.
I utkanten av Puerto Isidro Ayora ligger også Charles Darwin Research Station, som både er en forskningsstasjon, et senter for informasjon og et sted som tar bare på og fostrer opp skilpadder som senere kan settes ut i det fri.
Den mest kjente skilpadden var Lonesome George, den siste i sitt slag, som døde i 2012.
At senteret er oppkalt etter Charles Darwin, skyldes selvsagt at Galapagos er sterkt forbundet med nettopp han. Darwin kom til øygruppen i 1835, og oppdagelsene han gjorde fikk stor betydning for hans evolusjonsteori og hovedverk om artenes opprinnelse.
Han «finnes» fortsatt mange steder på øyene, som navn, figurer, små skilt eller annet. Og han har også fått Galapagosfinkene etter seg, eller Darwinfinkene som de nå heter.
Per og Kari
