Denne tjukkasen som poserer foran Half Dome kan stå som selve symbolet på Yosemite.
Den siste nasjonalparken vi besøkte på USA-turen vår var Yosemite i California, og den var helt forskjellig fra de andre parkene vi gikk i. Rød og rosa sandstein, dype kløfter, og spinkle, men spektakulære steinsøyler eller «hoodoos», var byttet ut med majestetiske fjell i solid granitt.
Yosemite ligger drøyt 35 mil fra San Francisco på vestsiden av fjellkjeden Sierra Nevada, og regnes som et av verdens vakreste fjellområder. Selve Yosemite-dalen har stått på UNESCOs verdensarvliste liden 1984. Her er skogkledde åser, fossefall og utsiktspunkter som kan ta pusten fra den mest blaserte. Og her er fjell som stuper 900 meter rett ned mot landskapet under, med klippen El Capitan (til høyre) og veggen på Half Dome som de mest kjente.
Vi tilbrakte et par dager i nasjonalparken, og skulle gjerne hatt noe flere. Men det får bli en annen gang. Yosemite er et område vi begge ønsker oss tilbake til.
Den første turen vår gikk ut på North Dome (til venstre), med fantastisk utsikt mot karakteristiske Half Dome og Clouds Rest.
Dette var en variert tur som startet i skogsterreng, og endte ut mot kanten av North Dome. Yosemite består av nesten 90 prosent definert villmark, og det finnes blant annet mye svartbjørn i området. Før turen ble vi derfor drillet i hvordan vi skulle oppføre oss hvis en bjørn nærmet seg. Vi skulle heve armene over hodet og gjøre oss så store og «farlige» som mulig, samtidig som vi laget mye lyd. Men vi så ingen bjørner på turen, selv om vi forsøkte å gå forsiktig og kikke innover i skogen.
Dagen etter delte vi oss. Per gikk «Four Mile Trail», en sti som går fra dalbunnen og opp til Glacier Point med utsikt over store deler av fjellområdet i Yosemite. Turen er ikke spesielt lang; den er på 4,8 miles, eller ca. 7,8 kilometer. Men du skal rundt 1000 høydemeter opp i løpet av disse få kilometerne, og den stigningen er en utfordring for mange.
På vei opp kunne vi blant annet se den berømte (og beryktede) El Capitan, med en loddrett vegg på 900 meter. Dette er et yndet sted for klatrere fra hele verden, og det var også her de første basehopperne kastet seg ut fra klippesiden i 1966. Etter flere ulykker er basehopping fra klippen i dag forbudt.
Lenger opp så vi også den klassiske utsikten til selve Yosomite-dalen, med El Capitan på ene siden og Cathedral Rocks og Cathedral Spires på den andre. Det går også an å se dette fra motsatt side, fra «Tunnel View» som ifølge informasjonen i Yosomite-brosjyrene er det stedet de fleste bildene av dalen er tatt fra, blant annet det svært berømte «Clearing Winterstorm» av naturfotografen Ansel Adams. Han kommer vi tilbake til i en senere bloggpost.
Selve Glacier Point er et folksomt og ganske kommersielt sted, med kiosk, souvernirbutikk og mye annet. Det går også en bilvei hit opp, for japanske turister som ikke har tid til å gå, og for andre turister med dårlige bein eller dårlig pust.
Men det morsomste er å gå selv. På veien opp er det også et yrende liv av ekorn og ulike fugler, blant annet steller´s Jay, eller furuskrike som den heter på norsk. (bildet over).
Bildet av ekornet helt øverst i denne bloggposten er tatt helt ute på kanten av Glacier Point, med karakteristiske Half Dome bak. Det andre bildet av Half Dome (under) er tatt ved nedstignngen til North Dome.
Mens gruppen sto opp grytidlig for å gå til Glacier Point, forsøkte jeg (Kari) å jage forkjølelse og feber ut av teltdøren i Curry Village, der vi bodde. Dette er et livlig overnattingssted med en fast teltleir, matbutikk, sportsbutikk og to spisesteder. Idyllen er kanskje ikke den største, men beliggenheten utmerket, hvis du vil på turer i flere retninger. Starten kan du ta med shuttelbuss til utgangspunktene i dalen. Noe av det mest interessante i leirenvar de grønne kassene som sto utenfor hvert telt. Og kommandoen var klar. Alt vi hadde med oss som luktet, skulle ned i bjørneboksene. Dette gjalt alt fra matpakker og kjeks til tannkrem og deodorant. Her hadde bamsen gått amok tidligere.
Så hva gjør du en dag du må stå over toppturen? Jeg hadde ingen plan B, og Yosemite er stort. Med dagstursekk på ryggen gikk jeg inn på den første shuttelbussen som kom. Etter to stopp spurte sjåføren om alle skulle av på Happy Island, og det hørtes så oppkvikkende ut at jeg fulgte etter den lille flokken. – Stien opp til fossefallene går til høyre på andre siden av broen, var det siste jeg hørte ut bussdøren. Da var det sikkert dit jeg skulle.
En fint tilrettelagt sti snodde seg opp langs elva, og her var det også godt med motbakker. Fordelen var at jeg kunne gå helt i mitt eget tempo, ta bilder og nyte utsikten. Området er også veldig grønt og frodig, og du kan se granittfjellene mellom tretoppene.
Den siste stigningen opp til Vernal Fall må gjøres unna på steintrapper. Fossen var ikke på det frodigste på denne årstiden, men den rislet ned i en grønnglitrende dam i bunnen, omgitt av kampesteiner. Fargespillet og dimensjonene gjør utsikten til et storslått maleri. Her er det mulig å fortsette til Nevada Fall og videre inn i fjellheimen.
På veien ned besøkte jeg Natursenteret, med utstillinger om plante- og dyrelivet i Yosemite. Og da jeg kom tilbake til campen, hadde jeg en helt annen historie å fortelle enn da andre.
Du har kanskje også lyst til å lese:
Zion nasjonalpark – Høyt og smalt på Angels Landing
Bryce Canyon nasjonalpark: Uvirkelige steinformasjoner
Grand Canyon – den kjempedigre kløfta
Havasupaicamp i bunnen av Grand Canyon
Tekst og foto: Per og Kari
