Dette var en ganske sval dag i Death Valley. Termometeret viste bare knusktørre 46 varmegrader i skyggen da vi parkerte og labbet ut i de myke sanddynene. Vi visste at vi bare skulle rusle der ute en liten time, men etter bare få minutter var det klart at her ble det stekende hett.
Death Valley. Navnet kaller fram synet av kukranier og utslitte menn som sleper seg fram på knærne og fabler om vann. Mer nøkternt sett er det en amerikansk nasjonalpark i Mojaveørkenen vest for Las Vegas. Det laveste punktet ligger 86 meter under havoverflaten, og varmerekorden som er målt der er på 56,7 grader.
Vi gikk en tur i sanddynene, men Death Valley er er også et spennende geologisk landskap der de eldste bergartene er noe sånt som 1,7 milliarder år gamle.
Sanden danner fine, små bakker og optimistiske guider bar med seg surfebrett for dem som ville teste glien. Vel, de oppførte seg som om de var smurt med lønnesirup.
Det hjalp ikke hvor mye vi tok fart og kastet oss på, brettene humpet kanskje en halvmeter før det var full stopp.
Ikke hjalp det å sette hendene i siden og kjefte på dem heller.
Vi hadde fått beskjed om at det var greit å gå i sandaler. Men etter noen minutter, når glovarm sand la seg mellom føttene og sålene, savnet vi solide sko. På vei tilbake over sanddynene var vi en stund rede for å få brannsår under beina, spesielt i nedoverbakkene. Kari fulgte strategien med å spurte nedover sanddynene så fort hun kunne for å få lidelsene overstått, mens Per valgte å skritte forsiktig for å få så lite sand i sandalene som mulig. En rask sjekk noen timer senere viste ingen blemmer under beina, så vi hadde klart oss bra. Men varmt var det!
Det er et uttrykk som heter å sette spor i sand, og denne jobben var det slangene som hadde tatt seg av. Det var sikksakkmønster over alt, men ingen klapring å høre.
Brannbilen har nok tatt sin siste tur. Dekkene har smuldret opp, men den har beholdt fargen. Og vi falt for den talende tegningen på døren.
Ellers kan du jo gjette hva slags frodige planter som vokste rundt restauranten og souvenirkiosken ved veien.
Per og Kari
