Dette må være rekord her i huset. Vi er ikke kommer lenger enn til 2. februar, og de første frøene er alt i jorda. Nå skal det sies at det egentlig var planer om skitur. Men gårsdagens silkeføre forsvant i en regnskur i dag tidlig. Da var det like greit å tenke på våren.
Chili er ingen plante jeg har lang erfaring med. For to år siden kjøpte jeg tre fine eksemplarer av studentene på universitetet i Ås, og jeg klarte å overvintre den ene. I fjor forsøkte jeg meg med egne frø. De ble sådd i april, og vi rakk så vidt å få noen frukter modne, selv om plantene stort sett sto i lune, lyse omgivelser på kjøkkenet.
Nå har jeg kjøpt fire sorter. “Hungarian Black” og “Ancore”, som er en tradisjonell, mexikansk pepper fra Albinus frø i Danmark og “Pimento Barra do Ribeiro” og “Nepalese Bells” fra Rara Vexter i Sverige. Felles for dem er at de ikke er så veldig sterke, for vi har litt respekt for det skarpeste kruttet i maten.
Det er ikke så mye fiksfaks når jeg sår. Små, brukte potter blir gjort rent og plassert i et velbrukt plantekar av plast. På søndagsturen var jeg innom og kjøpte økologisk så- og kaktusjord, for jeg synes det er greit når vi snakker om matvarer. Så legger jeg et par aviser på kjøkkenbordet, fyller pottene med jord, sår og må ta meg sjøl i nakken så jeg husker å merke.
Plantepinnene ble raskt klippet til lokket av plastlokket på en isboks, og det er viktig å skrive med tusj som tåler vann.
Noen små stiklinger kom også i jorda i samme slengen. Blant annet en Saint pauli jeg vant i fjor og som nå skranter litt etter intens blomstring det meste av året.
Såkaret er nå plassert i det lyseste stuevinduet der det nå er drøyt 20 grader. Så er det bare å vente og se.
Kari
